 |
| Avtaler om kjøp er viktig. |
Kreditorplikter betegner de plikter kreditor har til å medvirke til oppfyllelsen av kontrakten. Dersom kreditor bryter disse pliktene vil hun være i kreditormora. Mora forstås gjerne som ‘forsinkelse’ innen kontraktsrett. Kreditormora kan også betegnes som kreditorrisiko, ved at en konsekvens av bruddet på pliktene, er at risikoen for misligholdet av oppfyllelsen vil gå over på kreditor.
Kreditorpliktene er et utslag av lojalitetsplikten i kontraktsforhold, som krever at partene ikke forvansker hverandres oppfyllelse. Om ikke kan det være snakk om erstatning.
Det er tre vilkår for at kreditormora skal kunne inntre.
For det første må debitors (for eksempel en selger) frigjøringstid foreligge. Dette er det tidspunktet hvor selger først har rett til å oppfylle overfor kjøper. En enkel illustrasjon på dette, vil være dersom selger skal levere en vare til kjøper mellom 1. august og 7. august. Da vil frigjøringstiden være 1. august, mens forfallstiden er 7. august. Dersom selger leverer etter 7. august er leveringen forsinket, slik at kontrakten er misligholdt.
For det andre må debitor være klar til å oppfylle. Hvorvidt kjøper er klar til å medvirke eller ei, vil være uten betydning dersom debitor ikke er klar til å levere varen uansett.
Det tredje vilkåret henger tett sammen med det andre vilkåret, og innebærer at den manglende oppfyllelsen må skyldes at det er kreditor, for eksempel kjøper, som ikke medvirker i tråd med avtalen eller bakgrunnsretten. Det må altså være et avvik mellom kjøpers faktiske medvirkning, og den medvirkningen som kreves av henne basert på lov eller avtale.
I saken med referansen LB-2000-306 vurderte lagmannsretten hvorvidt partenes manglende medvirkning kunne utgjøre kontraktsbrudd som berettiget heving. Lagmannsretten fant at begge partene hadde gitt utilstrekkelig medvirkning, slik at ikke én av partene kunne bebreides. Vurderingen var som følger:
Spørsmål om oppfølging av kontrakten høsten 1997.
Etter at vognen kom til Norge i april 1997, ble det satt i gang opplæring. Denne måtte imidlertid utsettes på grunn av noen feil. Disse er senere utbedret og har ikke direkte betydning for saken. Det viste seg i forbindelse med utstedelse av vognkortet at vognes kapasitet for nyttelast var mindre enn det Sporveien hadde forventet. Det fremgikk ikke noe spesifisert krav om nyttelast av kontrakten. Lagmannsretten konstaterer at partene høsten 1997 på denne bakgrunn hadde forskjellig oppfatning av om vognen var kontraktsmessig.
Det er på det rene at opplæringen ikke ble gjenopptatt i perioden juli til november 1997. Det ble heller ikke i foretatt nye tester eller tatt ytterligere skritt for å gjennomføre leveransen. Etter bevisføringen finner lagmannsretten ikke grunn til å bebreide den ene part mer enn den andre for at det ikke skjedde. Det er ikke kommet frem at den ene parten har tatt konkret initiativ til oppfølging som ikke er fulgt opp av den andre. I denne perioden var begge partene mer opptatt av å diskutere nyttelastkapasiteten enn å medvirke til å gjennomføre leveransen.
På møtet mellom partene 28 november 1997 og i tiden etter låste situasjonen seg. CFD mente det var foretatt en kontraktsmessig leveranse i april samme år. Selskapet hadde bare mottatt 30 % av kjøpesummen, som man mente var forfalt i sin helhet. CFD var da opptatt av å få en større del av oppgjøret før det ble foretatt videre tester. Oslo Sporveier på sin side hadde det standpunkt at man ville holde tilbake hele restkjøpesummen inntil tester var gjennomført på tilfredsstillende måte.
