lørdag 24. oktober 2020

Hva betyr kreditorplikter?

Avtaler om kjøp er viktig.

Kreditorplikter betegner de plikter kreditor har til å medvirke til oppfyllelsen av kontrakten. Dersom kreditor bryter disse pliktene vil hun være i kreditormora. Mora forstås gjerne som ‘forsinkelse’ innen kontraktsrett. Kreditormora kan også betegnes som kreditorrisiko, ved at en konsekvens av bruddet på pliktene, er at risikoen for misligholdet av oppfyllelsen vil gå over på kreditor.

Kreditorpliktene er et utslag av lojalitetsplikten i kontraktsforhold, som krever at partene ikke forvansker hverandres oppfyllelse. Om ikke kan det være snakk om erstatning.

Det er tre vilkår for at kreditormora skal kunne inntre. 

For det første må debitors (for eksempel en selger) frigjøringstid foreligge. Dette er det tidspunktet hvor selger først har rett til å oppfylle overfor kjøper. En enkel illustrasjon på dette, vil være dersom selger skal levere en vare til kjøper mellom 1. august og 7. august. Da vil frigjøringstiden være 1. august, mens forfallstiden er 7. august. Dersom selger leverer etter 7. august er leveringen forsinket, slik at kontrakten er misligholdt. 

For det andre må debitor være klar til å oppfylle. Hvorvidt kjøper er klar til å medvirke eller ei, vil være uten betydning dersom debitor ikke er klar til å levere varen uansett. 

Det tredje vilkåret henger tett sammen med det andre vilkåret, og innebærer at den manglende oppfyllelsen må skyldes at det er kreditor, for eksempel kjøper, som ikke medvirker i tråd med avtalen eller bakgrunnsretten. Det må altså være et avvik mellom kjøpers faktiske medvirkning, og den medvirkningen som kreves av henne basert på lov eller avtale. 

I saken med referansen LB-2000-306 vurderte lagmannsretten hvorvidt partenes manglende medvirkning kunne utgjøre kontraktsbrudd som berettiget heving. Lagmannsretten fant at begge partene hadde gitt utilstrekkelig medvirkning, slik at ikke én av partene kunne bebreides. Vurderingen var som følger: 

Spørsmål om oppfølging av kontrakten høsten 1997. 

Etter at vognen kom til Norge i april 1997, ble det satt i gang opplæring. Denne måtte imidlertid utsettes på grunn av noen feil. Disse er senere utbedret og har ikke direkte betydning for saken. Det viste seg i forbindelse med utstedelse av vognkortet at vognes kapasitet for nyttelast var mindre enn det Sporveien hadde forventet. Det fremgikk ikke noe spesifisert krav om nyttelast av kontrakten. Lagmannsretten konstaterer at partene høsten 1997 på denne bakgrunn hadde forskjellig oppfatning av om vognen var kontraktsmessig. 

Det er på det rene at opplæringen ikke ble gjenopptatt i perioden juli til november 1997. Det ble heller ikke i foretatt nye tester eller tatt ytterligere skritt for å gjennomføre leveransen. Etter bevisføringen finner lagmannsretten ikke grunn til å bebreide den ene part mer enn den andre for at det ikke skjedde. Det er ikke kommet frem at den ene parten har tatt konkret initiativ til oppfølging som ikke er fulgt opp av den andre. I denne perioden var begge partene mer opptatt av å diskutere nyttelastkapasiteten enn å medvirke til å gjennomføre leveransen. 

På møtet mellom partene 28 november 1997 og i tiden etter låste situasjonen seg. CFD mente det var foretatt en kontraktsmessig leveranse i april samme år. Selskapet hadde bare mottatt 30 % av kjøpesummen, som man mente var forfalt i sin helhet. CFD var da opptatt av å få en større del av oppgjøret før det ble foretatt videre tester. Oslo Sporveier på sin side hadde det standpunkt at man ville holde tilbake hele restkjøpesummen inntil tester var gjennomført på tilfredsstillende måte.

Krav om erstatning for feilplassering av bolig

Er boligen feilplassert?

Feil plassering av en bolig er kanskje grunn for å heve boligkjøp. Økonomisk tap som følge av mangel, og som ikke er dekket av prisavslag etter § 33, kan forbrukeren kreve dekket «utan at det ligg føre skyld på entreprenørens side», jf. bustadoppføringslova § 35 første ledd.

I saken LB-2011-108645 krevde forbrukeren erstatning for feilplassering av boligen. Mange kan sikkert mene at dette en mangel som følge av uriktige opplysninger.

Lagmannsretten vurderte kravet som følger: 

Det er uomtvistet at Brasetviks bolig ble plassert i feil i forhold til situasjonsplanen som lå til grunn for byggetillatelsen, og at feilplasseringen er slik at den innebærer en mangel etter bustadoppføringsloven § 25. Tvistetemaet for lagmannsretten er om feilen kan føres tilbake til forhold som Oliversen Anlegg AS kan holdes ansvarlig for. Foreligger feilen hos Geomix, som foretok utstikkingen av punktene der hushjørnene skulle plasseres, foreligger det i utgangspunktet ingen mangel ved arbeidene utført av Oliversen Anlegg AS. Både utgravingen og plasseringen av grunnmuren skulle forholde seg til utstikkingen foretatt av Geomix, som også var ansvarlig prosjekterende og ansvarlig utførende for de oppmålingstekniske arbeidene. 

[...] 

Hvem som faktisk forårsaket feilplasseringen beror, slik saken ligger an, på en ren bevisvurdering. Lagmannsretten har etter en samlet vurdering av bevisene, riktignok under noe tvil, kommet til at feilplasseringen mest sannsynlig skyldes feil ved Geomix’ innmåling og utstikking av hushjørnene. 

[...] 

På bakgrunn av den samlete bevisførselen legger lagmannsretten til grunn som mest sannsynlig at feilen ble begått av Geomix under utføringen av de oppmålingstekniske arbeidene, ved at utstikkene av hushjørnene av hushjørnene ikke ble plassert i samsvar med situasjonsplanen. Årsaken til at utstikkene ble feil, er det ikke nødvendig for lagmannsretten å ta nærmere stilling til. Det er etter dette ikke sannsynliggjort at det foreligger kontraktsbrudd ved utføringen av arbeidene fra Oliversen Anlegg AS. 

Brasetvik har subsidiært anført at Oliversen Anlegg AS utførte arbeidet mangelfullt ved ikke å avdekke at punktene ved utstikkingen var feil før gravearbeidene ble igangsatt. Det er vist til at det var mulig å se at plassering i henhold til utstikkingen ville medføre at huset ikke ville ligge parallelt med tomtegrensene, slik situasjonsplanen forutsatte. Lagmannsretten kan ikke se at det er holdepunkter for å konstatere mislighold fra Oliversen Anlegg AS på dette grunnlag. Oliversen Anlegg AS skulle etter avtalen plassere grunnmuren i tråd med utstikkingen, og gjorde dette. Husets feilplassering sammenholdt med situasjonsplanen er ikke av et slikt omfang, at Westeng måtte forventes å reagere på plasseringen av punktene før arbeidene ble påbegynt. 

På bakgrunn av ovennevnte er det ikke sannsynliggjort at det forelå kontraktsbrudd fra Oliversen Anlegg AS som kan danne grunnlag for Brasetviks krav om erstatning som følge av feilplassering av huset.

Dømt for uaktsomhet i sak om ID-tyveri

shopping nettbank
Pass på din bankID.

I en dom fra Borgarting lagmannsrett (LB-2016-43622) om identitetstyveri fra 2016 ble en kvinne pålagt å betale erstatning til banken for uaktsom opptreden ved at hun hadde overlatt kodebrikke og passord til sin ektefelle, som hadde tatt opp et felles forbrukslån i hennes navn.

Kvinnen flyttet til sin norske ektefelle fra Thailand i 2010. Senere samme år inngikk kvinnen en avtale med banken om opprettelse av BankID. I 2011 mottok Bank Norwegian AS en elektronisk søknad om forbrukslån på kr 250 000. Begge ektefellene var oppført som søkere. Søknaden ble godkjent, og lånet ble nedbetalt i henhold til låneavtalen frem til kvinnens ektemann døde i 2013. Banken krevde da at kvinnen skulle betale tilbake det skyldige beløpet. Kvinnen bestred dette, og hevdet at hun ikke visste om låneopptaket.

Det første spørsmålet for lagmannsretten var om kvinnen var medansvarlig for lånet. Kvinnen hadde forklart at hun overlot kodebrikke og passord til ektefellen fordi han ordnet alle økonomiske forhold for henne. Han hadde arbeidet som regnskapsfører, og det var derfor ikke unaturlig at han tok på seg den oppgaven. Kvinnen hadde dårlige norskkunnskaper og manglende kjennskap til det norske banksystemet. Hun hadde heller ikke noen lønnsinntekt da låneavtalen ble inngått, og det var mannen som hadde ansvar for inntekten i familien. På bakgrunn av dette var det sannsynliggjort at hun ikke var klar over låneopptaket som ble gjort ved hjelp av hennes passord og kodebrikke, og lagmannsretten kom til at kvinnen ikke var avtalerettslig forpliktet til å oppfylle låneavtalen.

Det neste spørsmålet for lagmannsretten var om kvinnen likevel måtte være erstatningsansvarlig for bankens tap.

Kvinnen hadde selv signert under avtalen om BankID, hvor hun aksepterte de gjeldende vilkårene og betingelsene for BankID. I avtalens punkt 9 het det at «BankID er personlig og ikke skal overdras, overlates eller brukes av andre». Videre het det at «passord, personlige koder og andre sikkerhetsprosedyrer ikke må røpes for noen, heller ikke hustandsmedlemmer». Ved misbruk av BankID kunne banken holde kunden erstatningsansvarlig dersom kunden hadde handlet forsettlig eller uaktsomt.

Det var klart at kvinnen hadde brutt avtalevilkårene ved å overlate passord og kodebrikke til sin ektefelle. Kvinnen gjorde gjeldende at hun ikke forstod hva avtalen om BankID gikk ut på, og at hun verken fikk oversatt eller forklart avtalevilkårene. Om dette uttalte lagmannsretten følgende:

«Lagmannsretten finner under enhver omstendighet at det var uaktsomt av henne å undertegne på en avtale uten at hun satte seg inn i hva hun forpliktet seg til. Ved å undertegne på dokumenter uten å få dem forklart eller oversatt, ved å overlate alle oppgaver til ektefellen, herunder gi han tilgang til konto, passord og kodebrikke, har A bevisst tatt en risiko. Manglende kunnskap i norsk og om det norske banksystemet burde føre til at hun var mer forsiktig med å undertegne på dokumenter som hun ikke forsto innholdet i. Det foreligger ingen holdepunkter for at hun ble presset eller var i tidsnød i forbindelse med inngåelsen av BankID-avtalen.»

Det forelå heller ingen tungtveiende grunner som gjorde det rimelig å frita kvinnen for ansvar. I 2016 hadde hun både fast inntekt, samt penger stående på konto fra salg av en leilighet fra dødsboet til mannen. Lagmannsretten fant derfor at kvinnen hadde midler til å betjene erstatningskravet.

På bakgrunn av dette ble kvinnen i denne saken om ID-tyveri dømt til å betale erstatning til Bank Norwegian AS.